Positiv og negativ energi

Forskarverda kan vere merkelig. Plutselig oppstår det masse positiv energi i eit møte, rundt eit lunsjbord eller ein kopp kaffe. Folk ler og pratar i munnen på kvarandre. Deler merkelige og pussige historier. Nikkar gjenkjennande og hikstar av latter. Når ein bryt opp frå slike situasjonar kjenner ein den positive energien strøyme. Og ein tar den med seg vidare - inn i andre situasjonar. Og så finst det motsette. Møte som startar ut med dei beste intensjonar. Lunt, hyggelig og høflig. Men som ganske snart blir nærmast forgifta, prega av dårlig skjulte hentydingar, mistenksomhet og sarkasme. Det meste blir problematisert og tolka i verste meining. Og det blir vanskelig å rette opp, få situasjonen til å ta ei anna retning. Maktesløysa strøymer inn. Den negative energien fløymer. Og det verste er: også denne energien tar ein med seg vidare.

Sjarmøretappen

"-og kor har du vore?", spør to kolleger høflig på flyplassen. Etter at eg har høyrt om det krevjande møtet dei har vore på, der det blei presentert, forhandla og ordna opp.
Då gjekk det opp for meg at eg akkurat hadde gjennomført sjarmøretappen. Presentert resultatet av eit langvarig arbeid for viktige nasjonale aktørar. På toppnivå. Eit offisielt og viktig oppdrag som kravde solid og grundig forarbeid. Men som faktisk, når det kom til stykket - ein rein sjarmøretappe.

Order a PhD

Ting går ikke alltid som planlagt. Jeg skulle på feltkurs med studentene, men til slutt møtte bare en av studentene opp. Og ho har i tillegg deltatt på intervjurunde med flere av de vi skulle snakke med før. Så avtalen ble å kansellere turen og at ho skriver oppgaven sin basert på intervjuene fra tidligere. Dermed ble også de tre første dagene denne uka frigjort til fokus på doktorgraden, og jeg tok med meg pcen til en kafe i byen for å jobbe her mens jeg venter på båten hjem. Det er jo PhD det går i for tida, forsøke å samle tankene og få dem ned på papiret, og jeg har vært godt i gang. Men likevel føltes det som en enorm "lettelse" da jeg kjapt gikk gjennom søppelposten og så at jeg bare kan bestille en PhD online, kanskje jeg heller skal gjøre det? Jeg tipper at jeg da får velge hvilket fag jeg skal ha den i, og biologi høres fint ut... Men inntil videre får jeg vel heller skrive videre på den jeg selv skal produsere i sosiologi. Jeg mistenker nemlig at det er den beste, om ikke enkleste, veien for å få Dr-tittelen på CVen....

Men passar det eigentlig?

Det er jo det vi eigentlig vil, at forskinga skal bli sett på dagsordenen, at media skal vere interesserte i det vi driv med, og at det blir formidla vidare. Men, når journalistar ringer - passar det no eigentlig så godt? I løpet av den siste veka har eg fått mange slike telefonar. Ein på veg til henting på skolen, der ein hyggelig journalist berre ville høyre kva eg arbeidde med, og vi avtalte at eg ville vere klar til å stille opp når mitt arbeidsfelt kom på media sin dagsorden. Det snødde og det blåste, og det var til tider vanskelig å høyre, men vi hadde ein fin prat. Og barnet blei henta på skolen, nesten til rett tid. I går ringte det fleire. Ein ville ha meg til å forklare og kommentere eit prosjekt som var avslutta før jul, og som i går blei offisielt presentert av våre samarbeidspartar. Det gjekk fint. Jounalisten stilte gode spørsmål, og eg prøvde etter beste evne å gje forklarande svar. Men det passa eigentlig ganske dårlig, eg hadde ein travel arbeidsdag, der oppgåva var å ferdigstille ein rapport. Rapporten blei ferdig den, riktignok ikkje før kvart over fire. For etter at eg hadde snakka tre gongar med den første journalisten, ringte ein ny. Ho ville vite om eg eller andre i den lokale forskingsverda kunne kommentere eit kulturelt namneval - kan ein kalle opp byrom etter ein kunstnar med nazi-sympatiar? Eg hadde fryktelig lyst til å svare, men var redd svaret ikkje ville vere særlig faglig fundert. Så eg formidla journalisten vidare. For det passa jo eigentlig ikkje.

Når sykdom rammer og formidling uteblir

Etter flere uker med planlegging av foredrag med dertil bokkapitell, samt muligheten til å kombinere jobb og fritid, så skjer det altså, man blir satt ut av sykdom - to ganger. Først kom influensaen, og man tenkte at litt influensa skal ikke ta knekken på verken foredrag eller ferietur, men så kommer omgangssyken og da er det ingen vei tilbake enn til dyna. Og når man så er kommet seg til hektene igjen er det uunngåelig å bli rimelig fortvilet over det hele, spesielt all den tid man har forberedt seg og gledet seg til å få formidlet arbeid man har holdt på med i flere år. I tillegg går man jo glipp av nye og gamle bekjentskaper, samt ny kunnskap. Heldigvis, i siste fase klarer man å se lyset i tunnelen og innser at man på et eller annet vis må forsøke å få formidlet det som ligger der og venter på en annen måte, slik at det likevel når ut til de som måtte våre interesserte og ha nytte av forskningen.

På bortebane

Einslig samfunnsvitar blant biologar. Eit litt merkelig utgangspunkt, men det er ein spennande og interessant konferanse. Eg lærer mykje på kort tid, om fettsyrer, proteiner og korleis plantar påvirkar kvaliteten på kjøt og melk. Og eg lærer om kva ein kan bevise av vitskaplige samamhengar og kva som meir dreiar seg om å tru og meine. Og eg kjenner eg blir litt misunnelig på biologane, som kan gjere forsøk, få konkrete resultat og presentere tydelige funn.
Og eg blir så imponert over deira formidlingsevne, sjølv eg som definitivt ikkje er innafor feltet, skjønar. Sjølv om eg er på bortebane.

Hostemannen

Du er på jobbreise. Glad over å ha kome fram til hotellet etter lang reise og vading gjennom djup snø - som er ei nokså umulig oppgåve med ein trillekoffert på slep. På hotellet finn du fram i dei mest intrikate korridorar, kjem inn på rommet og er fornøgd. Her er det stille, rolig og ingen traffikert veg utanfor vinduet. Du pakkar ut, og set deg ned, klar til å nyte roen. Det er då du høyrer han. Hostemannen. Hotellgjesten på rommet rett over deg. Som hostar så det gjallar i tak og veggar. Nesten så du ser vinduet ristar. Han hostar og hostar, og det er som om han står 10 cm frå deg. Det varar og varar, og eg begynner å telje. To host i minuttet. Det blir ein slags gjennomtrengande rytme. Som gjallar. Pluselig tar det slutt. Hostemannen har forlatt rommet.
Ei merkelig ro sprer seg. Du kan nyte å vere på hotellrommet. Kvelden kjem og du somnar. Så er hostemannen tilbake - rett over midnatt. Hosterytmen er der, to i minuttet. Sømndyssande er det ikkje. Men du tar hemn over hostemannen - dyttar øreproppar inn i øra, og lar hostemann vere hostemann.

SPSS 16 du liksom

Av en eller annen merkelig grunn vil ikke min pc godta lisensen til SPSS 16. Eller motsatt, SPSS 16 vil ikke godt min pc. Nå har jeg holdt på i lengre tid og prøvd å fikse det, men neida... Først har dataansvarlig jobbet litt, og sjekket ut det meste. Han endte med å sende en mail til support hos SPSS... Det kom svar, og jeg har pliktoppfyllende gjort som fortalt hele veien. Men intet skjer, hver gang kommer samme meldinga opp igjen. Stakkars SPSS, det er jo ikke mye de heller kan gjøre til slutt. Men det skal de ha, de har skjønt at det haster. Og det virker faktisk å ringe inn og si at min mail haster, da får jeg svar ganske kjapt! Men jeg er jo like langt... Og på tirsdag skal jeg ha en presentasjon av spørreundersøkelsen, en ganske omfattende en... Men noen analyse i SPSS 16 får jeg ikke gjort. Takk og lov for at det finnes flere datamaskiner i området med SPSS på, vel og merke versjon 13, men det duger... Så blir det presentasjon likevel da. Nå står det i grunn kun på mine SPSS-kunnskaper, derfor blir det få regresjoner i presentasjonen :-D

Å vere prosjektleiar

Å vere prosjektleiar er ein grei og veldefinert jobb. Du skal sørge for oversyn og struktur, rapportere innanfor frister og halde kontakt med oppdragsgivar. Og du skal sørge for at arbeidet har den framdrifta det skal ha. Vanligvis heilt uproblematisk, sjølv om dei detaljerte rapporteringskrava på økonomi til tider kan drive ein til vanvidd... Andre gongar inneber prosjektleiarrolla å kle på seg autoriteten og vere myndig. Det er krevjande og utfordrande å ta på seg ei slik rolle i forhold til kolleger. Du må vere førebudd til fingerspissane, ha argumentasjonen på plass, og insistere på det saklige. Du må vere til stades i situasjonen, vere tydelig og halde på roa. Men det er usannsynlig energikrevjande.

Dei gode opplevingane

Å vere på eit seminar, der temaet er spennande, og der ein framfor alt møter mange, er givande. Møte med menneske som deler dine faglige interesser, enten som forskarar eller såkalla "brukarar". Slike seminar er givande på mange vis, ein reiser heim att med masse faglig påfyll, og med mange gode opplevingar. Og minna om dei gode opplevingane kjem att, når du er tilbake på kontoret, får eit brev frå eit anna forskingsinstitutt, der sidemannen frå seminaret har lagt inn den gode, velbrukte strikkeoppskrifta som du har gløymd.

Intervjuobjekt missing

Hva skal man gjøre når et sentralt intervjuobjekt ikke er å få tak i? Nå har jeg forsøkt helt siden desember å få tak i denne personen. Jeg har sågar fått snakke med vedkommendes sekretær, men det er jo ikke henne jeg ønsker å intervjue. E-post, gjenntatte oppringinger per telefon, svar på telefonsvarer, nei ingenting ser ut til å nå frem. Det er en ganske fortvilet situasjon ettersom jeg nå for tiden undersøker en verdikjede der jeg er nødt til å ha representanter for hvert ledd i denne, og dersom ett mangler, ja da blir jo arbeidet mitt litt meningsløst. Jeg har faktisk klart å gjennomføre disse intervjuene to år tidligere og avslutter nå med det tredje og siste, hvis det da blir komplett. Så inntil videre, så venter jeg i spenning på om jeg noen gang vil få komme i kontakt med mitt etterlengtede intervjuobjekt.

Ein heilt vanlig fredagskveld

Det er fredag kveld, og klokka har passert ni. Helgesteminga er i ferd med å bre seg i heimen.
Då tikkar det inn sms frå ein kollega som ikkje har for vane til å ta kontakt i tide og utide. Du anar uråd, og må sjekke kva det kan vere. Ei klar og tydelig melding, som dreiar seg om misforståing knytt til ein leveranse. Plutselig er helgestemninga som blåst bort. Du veit at du har ein jobb å gjere, og at den jobben må gjerast no. Sånn er det, ein heilt vanlig fredagskveld.

Når mitt viktigste arbeidsverktøy blir angrepet

Det viktigste verktøyet i livet mitt, både i arbeidet og mer generelt, er pcen.. Jeg klarer meg ikke uten den, og jeg er utrolig imponert over de som klarte å skrive avhandlinger med mer for hånd. For en struktur, organisatorisk evne og hjerne de må ha hatt! Når jeg skriver hopper jeg fra side til side, kapittel til kapittel og av og til fra dokument til dokument. Jeg er for rastløs til å sitte ei uke i strekk og fokusere kun på den samme teksten... I tillegg til å skrive er jeg avhengig av pc for å lese mail og holde kontakten med omverdenen, særlig når man har hjemmekontor! Og hva skjedde da jeg slo på min pc i dag? Først ville den ikke starte, så jeg måtte prøve igjen. Og da den endelig kom seg på var skjermen svart og midt på var det ei stor rute som ropte ut: "Warning!" osvosv... Så nå står min arbeidspc og søker etter virus, og jeg ser verdifull arbeidstid på en morgenkvist gå bort. Sjekke mail får jeg gjort herfra, men alle dokumentene mine er utilgjengelige, og det er litt dumt siden jeg i grunn "bare" skal skrive på avhandlinga for tida... Og når slikt skjer ønsker jeg at jeg ikke har hjemmekontor, for datahjelpa er så usannsynlig langt unna... Hjelp!

Å skrive inn intervju

For tiden består min forskertilværelse i stor grad av å skrive ut intervju gjort for en tid tilbake og som er en del av en studie som jeg har gjort over tre år. Det er både tidkrevende og ganske slitsomt å sitte og lytte til opptak som man skriver ned mens man benytter en fotpedal til å styre hastigheten på opptaket. Det er vanlig at man setter bort slikt arbeid, men min mening og erfaring er den at det er svært lærerrikt å gjøre dette arbeidet selv. Man får en fin gjennomgang av de innsamlede data, man kan gjøre en del innledende undersøkelser til de videre analysene og man blir inspirert og får nye ideer på samme tid. Jeg vil av den grunn anbefale å gjøre dette arbeidet selv, så frem man har tid og anledning til akkurat dette. For øvrig er det en ganske fin øvelse etter ett år med mammapermisjon, for å få i gang tankevirksomheten igjen - i alle fall den delen som ikke omhandler små barn, barseltreff, babysang, barnehageplass, trilleturer og det som hører med til nettopp den siden av livet.

How to be remembered....

Du er invitert til konferanse. Oppgåva di er å presentere ditt og kollegaene sitt arbeid. Du har fått tildelt 10 minutt, og innlegget er nøye tilpassa ramma. Men - det er berre det at du er nr. 14 i ein maraton der ialt 17 deltar. To timar med spennande og intense presentasjonar før det er min tur til å kjempe om merksemda. Kva gjer ein då? For dette er tidspunktet der folk er slitne, men høflige, då konferanserommet er tomt for luft, og tankane dreiar seg om: "Er det ikkje snart pause?": Det er då du høyrer på kloke kolleger, som på førehand har tatt eit blikk på programmet og konkludert: "Det er berre ein ting å gjere, du må ta ein Twist-pause". Og Twist-pause blei det. Medan folk lo, knitra med papir og valde seg sin favoritt, kunne eg presentere forskinga vår. Og etterpå fekk eg masse positive kommentarar, og heldigvis også nokre slike:
"Du hadde eit godt innlegg - det var ikkje berre det med Twisten"....

Good or bad?

Er det eit godt eller dårlig teikn når ein kjem heim frå ein travel forskararbeidsdag, får høyre at familien har lagt planar om å vere ute resten av ettermiddagen, og ein blir glad for å få ekstra skrivetid?

Frist

I oppdragsforskinga ligg det i ryggmargen: fristar må ein halde.
Vanligvis er det ganske uproblematisk - ein planlegg arbeidsoppgåver i forhold til ein frist, og så går det så oftast som planlagt. Ein leverer det ein skal, til det tidspunktet er avtalt. Andre gongar skjer det ting undervegs. Oppdragsgivar endrar sine krav og forventningar. Informantar er vanskelige å få kontakt med. Arbeidsoppgåver tar lengre tid enn planlagt. Uansett - fristen er der, og den skal vi halde.

Å gjennomføre en spørreundersøkelse

I hele høst har vi jobbet med en spørreundersøkelse. Eller vi begynte med den i april, lagde spørsmål og redigerte og fram og tilbake. Den gikk ut nå i høst... Du og du så mange problemstillinger det er med slikt:
* formulering av spørsmål
* pris
* respondenter - hvem, hvor mange, hvordan få et representativt utvalg?
* hvordan få folk til å svare?
* hvor mange purringer?
* hvordan sikre at adresselistene er riktige og oppdaterte?
* hvem skal taste inn resultatene (jeg bidro med tasting av rundt 250 svar)?

Og nå gjenstår det viktigste: analyse av dataene... Det blir spennende, men jeg tror det er ei stund til neste gang jeg står på at vi skal gjennomføre en større spørreundersøkelse...