for 2 måneder siden
torsdag 26. mars 2009
Positiv og negativ energi
Forskarverda kan vere merkelig. Plutselig oppstår det masse positiv energi i eit møte, rundt eit lunsjbord eller ein kopp kaffe. Folk ler og pratar i munnen på kvarandre. Deler merkelige og pussige historier. Nikkar gjenkjennande og hikstar av latter. Når ein bryt opp frå slike situasjonar kjenner ein den positive energien strøyme. Og ein tar den med seg vidare - inn i andre situasjonar. Og så finst det motsette. Møte som startar ut med dei beste intensjonar. Lunt, hyggelig og høflig. Men som ganske snart blir nærmast forgifta, prega av dårlig skjulte hentydingar, mistenksomhet og sarkasme. Det meste blir problematisert og tolka i verste meining. Og det blir vanskelig å rette opp, få situasjonen til å ta ei anna retning. Maktesløysa strøymer inn. Den negative energien fløymer. Og det verste er: også denne energien tar ein med seg vidare.
tirsdag 3. mars 2009
Sjarmøretappen
"-og kor har du vore?", spør to kolleger høflig på flyplassen. Etter at eg har høyrt om det krevjande møtet dei har vore på, der det blei presentert, forhandla og ordna opp.
Då gjekk det opp for meg at eg akkurat hadde gjennomført sjarmøretappen. Presentert resultatet av eit langvarig arbeid for viktige nasjonale aktørar. På toppnivå. Eit offisielt og viktig oppdrag som kravde solid og grundig forarbeid. Men som faktisk, når det kom til stykket - ein rein sjarmøretappe.
Då gjekk det opp for meg at eg akkurat hadde gjennomført sjarmøretappen. Presentert resultatet av eit langvarig arbeid for viktige nasjonale aktørar. På toppnivå. Eit offisielt og viktig oppdrag som kravde solid og grundig forarbeid. Men som faktisk, når det kom til stykket - ein rein sjarmøretappe.
mandag 2. mars 2009
Order a PhD
Ting går ikke alltid som planlagt. Jeg skulle på feltkurs med studentene, men til slutt møtte bare en av studentene opp. Og ho har i tillegg deltatt på intervjurunde med flere av de vi skulle snakke med før. Så avtalen ble å kansellere turen og at ho skriver oppgaven sin basert på intervjuene fra tidligere. Dermed ble også de tre første dagene denne uka frigjort til fokus på doktorgraden, og jeg tok med meg pcen til en kafe i byen for å jobbe her mens jeg venter på båten hjem. Det er jo PhD det går i for tida, forsøke å samle tankene og få dem ned på papiret, og jeg har vært godt i gang. Men likevel føltes det som en enorm "lettelse" da jeg kjapt gikk gjennom søppelposten og så at jeg bare kan bestille en PhD online, kanskje jeg heller skal gjøre det? Jeg tipper at jeg da får velge hvilket fag jeg skal ha den i, og biologi høres fint ut... Men inntil videre får jeg vel heller skrive videre på den jeg selv skal produsere i sosiologi. Jeg mistenker nemlig at det er den beste, om ikke enkleste, veien for å få Dr-tittelen på CVen....
onsdag 11. februar 2009
Men passar det eigentlig?
Det er jo det vi eigentlig vil, at forskinga skal bli sett på dagsordenen, at media skal vere interesserte i det vi driv med, og at det blir formidla vidare. Men, når journalistar ringer - passar det no eigentlig så godt? I løpet av den siste veka har eg fått mange slike telefonar. Ein på veg til henting på skolen, der ein hyggelig journalist berre ville høyre kva eg arbeidde med, og vi avtalte at eg ville vere klar til å stille opp når mitt arbeidsfelt kom på media sin dagsorden. Det snødde og det blåste, og det var til tider vanskelig å høyre, men vi hadde ein fin prat. Og barnet blei henta på skolen, nesten til rett tid. I går ringte det fleire. Ein ville ha meg til å forklare og kommentere eit prosjekt som var avslutta før jul, og som i går blei offisielt presentert av våre samarbeidspartar. Det gjekk fint. Jounalisten stilte gode spørsmål, og eg prøvde etter beste evne å gje forklarande svar. Men det passa eigentlig ganske dårlig, eg hadde ein travel arbeidsdag, der oppgåva var å ferdigstille ein rapport. Rapporten blei ferdig den, riktignok ikkje før kvart over fire. For etter at eg hadde snakka tre gongar med den første journalisten, ringte ein ny. Ho ville vite om eg eller andre i den lokale forskingsverda kunne kommentere eit kulturelt namneval - kan ein kalle opp byrom etter ein kunstnar med nazi-sympatiar? Eg hadde fryktelig lyst til å svare, men var redd svaret ikkje ville vere særlig faglig fundert. Så eg formidla journalisten vidare. For det passa jo eigentlig ikkje.
mandag 9. februar 2009
Når sykdom rammer og formidling uteblir
Etter flere uker med planlegging av foredrag med dertil bokkapitell, samt muligheten til å kombinere jobb og fritid, så skjer det altså, man blir satt ut av sykdom - to ganger. Først kom influensaen, og man tenkte at litt influensa skal ikke ta knekken på verken foredrag eller ferietur, men så kommer omgangssyken og da er det ingen vei tilbake enn til dyna. Og når man så er kommet seg til hektene igjen er det uunngåelig å bli rimelig fortvilet over det hele, spesielt all den tid man har forberedt seg og gledet seg til å få formidlet arbeid man har holdt på med i flere år. I tillegg går man jo glipp av nye og gamle bekjentskaper, samt ny kunnskap. Heldigvis, i siste fase klarer man å se lyset i tunnelen og innser at man på et eller annet vis må forsøke å få formidlet det som ligger der og venter på en annen måte, slik at det likevel når ut til de som måtte våre interesserte og ha nytte av forskningen.
fredag 6. februar 2009
På bortebane
Einslig samfunnsvitar blant biologar. Eit litt merkelig utgangspunkt, men det er ein spennande og interessant konferanse. Eg lærer mykje på kort tid, om fettsyrer, proteiner og korleis plantar påvirkar kvaliteten på kjøt og melk. Og eg lærer om kva ein kan bevise av vitskaplige samamhengar og kva som meir dreiar seg om å tru og meine. Og eg kjenner eg blir litt misunnelig på biologane, som kan gjere forsøk, få konkrete resultat og presentere tydelige funn.
Og eg blir så imponert over deira formidlingsevne, sjølv eg som definitivt ikkje er innafor feltet, skjønar. Sjølv om eg er på bortebane.
Og eg blir så imponert over deira formidlingsevne, sjølv eg som definitivt ikkje er innafor feltet, skjønar. Sjølv om eg er på bortebane.
Hostemannen
Du er på jobbreise. Glad over å ha kome fram til hotellet etter lang reise og vading gjennom djup snø - som er ei nokså umulig oppgåve med ein trillekoffert på slep. På hotellet finn du fram i dei mest intrikate korridorar, kjem inn på rommet og er fornøgd. Her er det stille, rolig og ingen traffikert veg utanfor vinduet. Du pakkar ut, og set deg ned, klar til å nyte roen. Det er då du høyrer han. Hostemannen. Hotellgjesten på rommet rett over deg. Som hostar så det gjallar i tak og veggar. Nesten så du ser vinduet ristar. Han hostar og hostar, og det er som om han står 10 cm frå deg. Det varar og varar, og eg begynner å telje. To host i minuttet. Det blir ein slags gjennomtrengande rytme. Som gjallar. Pluselig tar det slutt. Hostemannen har forlatt rommet.
Ei merkelig ro sprer seg. Du kan nyte å vere på hotellrommet. Kvelden kjem og du somnar. Så er hostemannen tilbake - rett over midnatt. Hosterytmen er der, to i minuttet. Sømndyssande er det ikkje. Men du tar hemn over hostemannen - dyttar øreproppar inn i øra, og lar hostemann vere hostemann.
Ei merkelig ro sprer seg. Du kan nyte å vere på hotellrommet. Kvelden kjem og du somnar. Så er hostemannen tilbake - rett over midnatt. Hosterytmen er der, to i minuttet. Sømndyssande er det ikkje. Men du tar hemn over hostemannen - dyttar øreproppar inn i øra, og lar hostemann vere hostemann.
Abonner på:
Innlegg (Atom)