Å vere prosjektleiar

Å vere prosjektleiar er ein grei og veldefinert jobb. Du skal sørge for oversyn og struktur, rapportere innanfor frister og halde kontakt med oppdragsgivar. Og du skal sørge for at arbeidet har den framdrifta det skal ha. Vanligvis heilt uproblematisk, sjølv om dei detaljerte rapporteringskrava på økonomi til tider kan drive ein til vanvidd... Andre gongar inneber prosjektleiarrolla å kle på seg autoriteten og vere myndig. Det er krevjande og utfordrande å ta på seg ei slik rolle i forhold til kolleger. Du må vere førebudd til fingerspissane, ha argumentasjonen på plass, og insistere på det saklige. Du må vere til stades i situasjonen, vere tydelig og halde på roa. Men det er usannsynlig energikrevjande.

Dei gode opplevingane

Å vere på eit seminar, der temaet er spennande, og der ein framfor alt møter mange, er givande. Møte med menneske som deler dine faglige interesser, enten som forskarar eller såkalla "brukarar". Slike seminar er givande på mange vis, ein reiser heim att med masse faglig påfyll, og med mange gode opplevingar. Og minna om dei gode opplevingane kjem att, når du er tilbake på kontoret, får eit brev frå eit anna forskingsinstitutt, der sidemannen frå seminaret har lagt inn den gode, velbrukte strikkeoppskrifta som du har gløymd.

Intervjuobjekt missing

Hva skal man gjøre når et sentralt intervjuobjekt ikke er å få tak i? Nå har jeg forsøkt helt siden desember å få tak i denne personen. Jeg har sågar fått snakke med vedkommendes sekretær, men det er jo ikke henne jeg ønsker å intervjue. E-post, gjenntatte oppringinger per telefon, svar på telefonsvarer, nei ingenting ser ut til å nå frem. Det er en ganske fortvilet situasjon ettersom jeg nå for tiden undersøker en verdikjede der jeg er nødt til å ha representanter for hvert ledd i denne, og dersom ett mangler, ja da blir jo arbeidet mitt litt meningsløst. Jeg har faktisk klart å gjennomføre disse intervjuene to år tidligere og avslutter nå med det tredje og siste, hvis det da blir komplett. Så inntil videre, så venter jeg i spenning på om jeg noen gang vil få komme i kontakt med mitt etterlengtede intervjuobjekt.

Ein heilt vanlig fredagskveld

Det er fredag kveld, og klokka har passert ni. Helgesteminga er i ferd med å bre seg i heimen.
Då tikkar det inn sms frå ein kollega som ikkje har for vane til å ta kontakt i tide og utide. Du anar uråd, og må sjekke kva det kan vere. Ei klar og tydelig melding, som dreiar seg om misforståing knytt til ein leveranse. Plutselig er helgestemninga som blåst bort. Du veit at du har ein jobb å gjere, og at den jobben må gjerast no. Sånn er det, ein heilt vanlig fredagskveld.

Når mitt viktigste arbeidsverktøy blir angrepet

Det viktigste verktøyet i livet mitt, både i arbeidet og mer generelt, er pcen.. Jeg klarer meg ikke uten den, og jeg er utrolig imponert over de som klarte å skrive avhandlinger med mer for hånd. For en struktur, organisatorisk evne og hjerne de må ha hatt! Når jeg skriver hopper jeg fra side til side, kapittel til kapittel og av og til fra dokument til dokument. Jeg er for rastløs til å sitte ei uke i strekk og fokusere kun på den samme teksten... I tillegg til å skrive er jeg avhengig av pc for å lese mail og holde kontakten med omverdenen, særlig når man har hjemmekontor! Og hva skjedde da jeg slo på min pc i dag? Først ville den ikke starte, så jeg måtte prøve igjen. Og da den endelig kom seg på var skjermen svart og midt på var det ei stor rute som ropte ut: "Warning!" osvosv... Så nå står min arbeidspc og søker etter virus, og jeg ser verdifull arbeidstid på en morgenkvist gå bort. Sjekke mail får jeg gjort herfra, men alle dokumentene mine er utilgjengelige, og det er litt dumt siden jeg i grunn "bare" skal skrive på avhandlinga for tida... Og når slikt skjer ønsker jeg at jeg ikke har hjemmekontor, for datahjelpa er så usannsynlig langt unna... Hjelp!

Å skrive inn intervju

For tiden består min forskertilværelse i stor grad av å skrive ut intervju gjort for en tid tilbake og som er en del av en studie som jeg har gjort over tre år. Det er både tidkrevende og ganske slitsomt å sitte og lytte til opptak som man skriver ned mens man benytter en fotpedal til å styre hastigheten på opptaket. Det er vanlig at man setter bort slikt arbeid, men min mening og erfaring er den at det er svært lærerrikt å gjøre dette arbeidet selv. Man får en fin gjennomgang av de innsamlede data, man kan gjøre en del innledende undersøkelser til de videre analysene og man blir inspirert og får nye ideer på samme tid. Jeg vil av den grunn anbefale å gjøre dette arbeidet selv, så frem man har tid og anledning til akkurat dette. For øvrig er det en ganske fin øvelse etter ett år med mammapermisjon, for å få i gang tankevirksomheten igjen - i alle fall den delen som ikke omhandler små barn, barseltreff, babysang, barnehageplass, trilleturer og det som hører med til nettopp den siden av livet.

How to be remembered....

Du er invitert til konferanse. Oppgåva di er å presentere ditt og kollegaene sitt arbeid. Du har fått tildelt 10 minutt, og innlegget er nøye tilpassa ramma. Men - det er berre det at du er nr. 14 i ein maraton der ialt 17 deltar. To timar med spennande og intense presentasjonar før det er min tur til å kjempe om merksemda. Kva gjer ein då? For dette er tidspunktet der folk er slitne, men høflige, då konferanserommet er tomt for luft, og tankane dreiar seg om: "Er det ikkje snart pause?": Det er då du høyrer på kloke kolleger, som på førehand har tatt eit blikk på programmet og konkludert: "Det er berre ein ting å gjere, du må ta ein Twist-pause". Og Twist-pause blei det. Medan folk lo, knitra med papir og valde seg sin favoritt, kunne eg presentere forskinga vår. Og etterpå fekk eg masse positive kommentarar, og heldigvis også nokre slike:
"Du hadde eit godt innlegg - det var ikkje berre det med Twisten"....

Good or bad?

Er det eit godt eller dårlig teikn når ein kjem heim frå ein travel forskararbeidsdag, får høyre at familien har lagt planar om å vere ute resten av ettermiddagen, og ein blir glad for å få ekstra skrivetid?

Frist

I oppdragsforskinga ligg det i ryggmargen: fristar må ein halde.
Vanligvis er det ganske uproblematisk - ein planlegg arbeidsoppgåver i forhold til ein frist, og så går det så oftast som planlagt. Ein leverer det ein skal, til det tidspunktet er avtalt. Andre gongar skjer det ting undervegs. Oppdragsgivar endrar sine krav og forventningar. Informantar er vanskelige å få kontakt med. Arbeidsoppgåver tar lengre tid enn planlagt. Uansett - fristen er der, og den skal vi halde.

Å gjennomføre en spørreundersøkelse

I hele høst har vi jobbet med en spørreundersøkelse. Eller vi begynte med den i april, lagde spørsmål og redigerte og fram og tilbake. Den gikk ut nå i høst... Du og du så mange problemstillinger det er med slikt:
* formulering av spørsmål
* pris
* respondenter - hvem, hvor mange, hvordan få et representativt utvalg?
* hvordan få folk til å svare?
* hvor mange purringer?
* hvordan sikre at adresselistene er riktige og oppdaterte?
* hvem skal taste inn resultatene (jeg bidro med tasting av rundt 250 svar)?

Og nå gjenstår det viktigste: analyse av dataene... Det blir spennende, men jeg tror det er ei stund til neste gang jeg står på at vi skal gjennomføre en større spørreundersøkelse...