Men passar det eigentlig?

Det er jo det vi eigentlig vil, at forskinga skal bli sett på dagsordenen, at media skal vere interesserte i det vi driv med, og at det blir formidla vidare. Men, når journalistar ringer - passar det no eigentlig så godt? I løpet av den siste veka har eg fått mange slike telefonar. Ein på veg til henting på skolen, der ein hyggelig journalist berre ville høyre kva eg arbeidde med, og vi avtalte at eg ville vere klar til å stille opp når mitt arbeidsfelt kom på media sin dagsorden. Det snødde og det blåste, og det var til tider vanskelig å høyre, men vi hadde ein fin prat. Og barnet blei henta på skolen, nesten til rett tid. I går ringte det fleire. Ein ville ha meg til å forklare og kommentere eit prosjekt som var avslutta før jul, og som i går blei offisielt presentert av våre samarbeidspartar. Det gjekk fint. Jounalisten stilte gode spørsmål, og eg prøvde etter beste evne å gje forklarande svar. Men det passa eigentlig ganske dårlig, eg hadde ein travel arbeidsdag, der oppgåva var å ferdigstille ein rapport. Rapporten blei ferdig den, riktignok ikkje før kvart over fire. For etter at eg hadde snakka tre gongar med den første journalisten, ringte ein ny. Ho ville vite om eg eller andre i den lokale forskingsverda kunne kommentere eit kulturelt namneval - kan ein kalle opp byrom etter ein kunstnar med nazi-sympatiar? Eg hadde fryktelig lyst til å svare, men var redd svaret ikkje ville vere særlig faglig fundert. Så eg formidla journalisten vidare. For det passa jo eigentlig ikkje.

Når sykdom rammer og formidling uteblir

Etter flere uker med planlegging av foredrag med dertil bokkapitell, samt muligheten til å kombinere jobb og fritid, så skjer det altså, man blir satt ut av sykdom - to ganger. Først kom influensaen, og man tenkte at litt influensa skal ikke ta knekken på verken foredrag eller ferietur, men så kommer omgangssyken og da er det ingen vei tilbake enn til dyna. Og når man så er kommet seg til hektene igjen er det uunngåelig å bli rimelig fortvilet over det hele, spesielt all den tid man har forberedt seg og gledet seg til å få formidlet arbeid man har holdt på med i flere år. I tillegg går man jo glipp av nye og gamle bekjentskaper, samt ny kunnskap. Heldigvis, i siste fase klarer man å se lyset i tunnelen og innser at man på et eller annet vis må forsøke å få formidlet det som ligger der og venter på en annen måte, slik at det likevel når ut til de som måtte våre interesserte og ha nytte av forskningen.

På bortebane

Einslig samfunnsvitar blant biologar. Eit litt merkelig utgangspunkt, men det er ein spennande og interessant konferanse. Eg lærer mykje på kort tid, om fettsyrer, proteiner og korleis plantar påvirkar kvaliteten på kjøt og melk. Og eg lærer om kva ein kan bevise av vitskaplige samamhengar og kva som meir dreiar seg om å tru og meine. Og eg kjenner eg blir litt misunnelig på biologane, som kan gjere forsøk, få konkrete resultat og presentere tydelige funn.
Og eg blir så imponert over deira formidlingsevne, sjølv eg som definitivt ikkje er innafor feltet, skjønar. Sjølv om eg er på bortebane.

Hostemannen

Du er på jobbreise. Glad over å ha kome fram til hotellet etter lang reise og vading gjennom djup snø - som er ei nokså umulig oppgåve med ein trillekoffert på slep. På hotellet finn du fram i dei mest intrikate korridorar, kjem inn på rommet og er fornøgd. Her er det stille, rolig og ingen traffikert veg utanfor vinduet. Du pakkar ut, og set deg ned, klar til å nyte roen. Det er då du høyrer han. Hostemannen. Hotellgjesten på rommet rett over deg. Som hostar så det gjallar i tak og veggar. Nesten så du ser vinduet ristar. Han hostar og hostar, og det er som om han står 10 cm frå deg. Det varar og varar, og eg begynner å telje. To host i minuttet. Det blir ein slags gjennomtrengande rytme. Som gjallar. Pluselig tar det slutt. Hostemannen har forlatt rommet.
Ei merkelig ro sprer seg. Du kan nyte å vere på hotellrommet. Kvelden kjem og du somnar. Så er hostemannen tilbake - rett over midnatt. Hosterytmen er der, to i minuttet. Sømndyssande er det ikkje. Men du tar hemn over hostemannen - dyttar øreproppar inn i øra, og lar hostemann vere hostemann.

SPSS 16 du liksom

Av en eller annen merkelig grunn vil ikke min pc godta lisensen til SPSS 16. Eller motsatt, SPSS 16 vil ikke godt min pc. Nå har jeg holdt på i lengre tid og prøvd å fikse det, men neida... Først har dataansvarlig jobbet litt, og sjekket ut det meste. Han endte med å sende en mail til support hos SPSS... Det kom svar, og jeg har pliktoppfyllende gjort som fortalt hele veien. Men intet skjer, hver gang kommer samme meldinga opp igjen. Stakkars SPSS, det er jo ikke mye de heller kan gjøre til slutt. Men det skal de ha, de har skjønt at det haster. Og det virker faktisk å ringe inn og si at min mail haster, da får jeg svar ganske kjapt! Men jeg er jo like langt... Og på tirsdag skal jeg ha en presentasjon av spørreundersøkelsen, en ganske omfattende en... Men noen analyse i SPSS 16 får jeg ikke gjort. Takk og lov for at det finnes flere datamaskiner i området med SPSS på, vel og merke versjon 13, men det duger... Så blir det presentasjon likevel da. Nå står det i grunn kun på mine SPSS-kunnskaper, derfor blir det få regresjoner i presentasjonen :-D